Pioneer work among the Bedouins in the Negev

Barnabas Israel Staff 11 maj 2019

 

Barnabas Israel in an NGO based in the Negev that provides humanitarian aid and educational support to Bedouin families from unrecognised villages. God is love, and we believe in LOVE as a verb, and its impact through actions is what drives our everyday tasks.

Barnabas Israel is part of a larger organisation called Barnabas Fellowship of Churches, based in the UK and established in over 10 countries around the world mainly planting churches.

For those who are less familiar with the Bedouin community is important to note that they are a minority within the Arab community, and they make 3,5 % of the total Israeli population. Previous to the formation of the State of Israel they lived in the Negev as semi-nomads. Around 3 decades ago the government encouraged Bedouins to relocate to 6 towns situated in the south, but many of them refused to do so. These are the so called unrecognised villages. They are spread throughout the Negev, and hardly have any basic services such as health care, electricity, drinking water and education. They are isolated from civilisation without being able to build any further and have very limited access to public transport. Many live in extreme poverty and do not feel a part of society.

They are mainly Sunni Muslims and very devoted. Their places of origin can vary from Egypt to Saudi Arabia.

Even though many of them are Israeli citizens, some come from the West Bank originally.

The local NGO’s main focus is on a specific tribe originating from Egypt that has settled in the Arad area.

The complexity and variety in the backgrounds, together with later interchange of marriages make it challenging to pinpoint an accurate origin to the tribes scattered in the Negev.

Dette billede har en tom ALT-egenskab (billedbeskrivelse). Filnavnet er Picture1-4.png

Around less than a decade ago, the door opened to establish a kindergarten amongst one of these families called Abu Juda. The message has been spreading ever since. It started off as a project geared towards children, but since 2013 it became a family oriented work through an extensive process of building trust and getting to know the families on a one to one level. Through doing so, we decided to focus on the pillars of the family: the women who are neglected and wounded. The pioneer work amongst them started through Hebrew, Arabic and English lessons.

Given their deprived intellectual development it is an ongoing challenge to share the Gospel with a people group that is bound by fear and constraint.

Since June 2017, we partner with a Christian humanitarian aid organisation delivering food to families, and miraculously we receive second hand clothes from all kinds of sources. The warehouse is located in the Artist Quarter in Arad.

Our work is a partnership with the local Congregation in Arad, who are “behind the scenes,” providing hands on support as well as prayer and encouragement.

Our women’s program has been running since 2013, where in the context of “Crafts making” they hear christian principles and get to learn and experience God’s Love.

In the afternoon, there is a children’s club where they receive assistance with their homework as most mothers are illiterate.

Barnabas believes it is highly important for this people group to come to the Lord, given the fact that the patriarchs of our faith were Bedouins. Abraham, Isaac and Jacob were Bedouins as they are the were initial inhabitants of the Holy Land. Not only that, but also there are hardly any organisations that focus on reaching out to this people group in the area. Embarking on a pioneering venture is not always easy, as there are no parameters, formulas or people who have paved the way before us. There are no books written on how to reach this people group, so as we develop on a daily basis, it is somehow writing the pages of a new book.

Engaging with this minority group can be an extensive process, and that is when the Lord’s grace comes to live through the workers and the volunteers ability to do so.

Due to their primitive culture, they tend to be hostile and dubious towards newcomers, however we have witnessed through hardship and endurance that the team visiting can be the “event” of the week.

It is a joy to share that those who have met Lord through the work need to be in our prayers. As the body of the Messiah, we want to invite you to partner with the Holy Spirit in HIS love, passion and purpose for the salvation of this minority group.

It would be a joy for us to spend time with your community  sharing the breakthrough stories the Holy Spirit has performed:

“I tell you that in the same way there will be more rejoicing in heaven over one sinner who repents than over ninety-nine righteous persons who do not.” – Luke 15:7

Do not hesitate to contact us if you have any queries about the work. Also, we are open to visits and can expand on the details of our every-day work.

Find us at: barnabasisrael.org

Contact: contact@barnabasisraelteam.com

https://kehilanews.allisrael.com/pioneer-work-among-the-bedouins-in-the-negev

 

 

 

Print Friendly, PDF & Email

Fra hijab og misbruk i Egypt til frihet i Israel

Les den utrolig historien om den egyptiske oversetteren i Palestinian Media Watch.

AvLars Hoem   15 maj 2019

Livet i Egypt ble plutselig snudd på hodet for Meira. Nå forteller hun sin personlige historie. (Foto: PMW)

Palestinian Media Watch sin egyptiske oversetter Meira vokste opp i Alexandria i Egypt uten å være klar over at hun var jøde. Først da ekstremistiske muslimer rev ned familiens hjem mens de ropte «Ut med jødene!», avslørte foreldrene familiehemmeligheten.

Meira gikk på en skole drevet av Det muslimske brorskap i oppveksten. Der lærte hun at «jødene er etterkommere av aper og svin, og de har horn, hale og en stor nese». Da det gikk opp for Meira at hun selv var jøde og måtte flykte til Israel, endte hun hodestups i en alvorlig personlighetskrise og følte at hele livet var en svær løgn. Da hun kom til Israel i tenårene, så hun seg omkring for å oppdage hvor jødene skjulte horn og haler.

«I Egypt bodde vi i en svær privat villa med hage, basseng og hester. Vi bodde samen med familien til min onkel, og my bestemor og bestefar.»

De glade minnene kaller fram smilet i ansiktet hennes.

«Familien eide en svær møbelfabrikk der de lagde spesielle garderobeskap, kommoder og bord til velstående mennesker. Dørene var inngravert med navnet på husholdningen. Familien vår var spesiell og sammensveiset – min fars bror giftet seg med min mors søster, og jeg vokste opp sammen med tre brødre og søskenbarna mine. Bestemor og bestefar begynte tidlig å undervise oss, og hjemmet var åpent og liberalt. Vi levde som muslimer, men blandet oss ikke med naboene.»

Meira husker at merkelige seremonier fant sted i hjemmet: –

«Hver fredag gikk bestemor til et bord i hjørnet av rommet. Der tente hun to lys og skjulte ansiktet. Etterpå samlet vi oss til et stort familiemåltid. Noen ganger sa bestefar fram noen ord jeg ikke skjønte over et særskilt beger som han sendte rundt så alle kunne drikke av det. For meg var det en familietradisjon. Først på vinteren ble et smakfullt eple dyppet i honning sendt rundt. Jeg hverken klaget eller stilte unødige spørsmål. Vi barn lekte, vi vokste opp sammen og ble undervist ved barneskolen til Det muslimske brorskap i Alexandria».

Hun rusker opp i det lange håret sitt og leker mye med det i løpet av intervjuet. Kanskje er det et uttrykk for den nyvunne friheten hun nyter, som hun ikke visste av tidligere. I skolen bar hun – som alle venninnene – hijab (et religiøst hodeplagg) som dekket håret hennes, og lyttet til undervisning om religion og islam, om Egypts historie og profeten Muhammed. «Hver dag når jeg kom hjem, selv mens jeg ennå var ute i gaten, tok jeg av meg hijaben og løsnet håret. Jeg avskydde skolen og religionsundervisningen. Vold var vanlig der – slag fra læreren vanket for hver minste lille ting. De forklarte oss ikke hva som var tillatt eller forbudt, i stedet slo de oss og trakk oss i håret eller ørene. De kastet til og med stoler etter elevene! Barna tok etter lærerne, og i friminuttene slo de i stedet for å snakke sammen i et forsøk på å løse problemer. Jeg gikk der til fjerde klasse. Jeg fortalte foreldrene mine om den brutale behandlingen, men hadde ikke egentlig noe valg, det var den skolen som lå nærmest hjemmet, og foreldrene mine var opptatt med fabrikken.»


Alexandria ble grunnlagt i 334 e.Kr. av Aleksander den store av Makedonia, og byen har vært en viktig handelsby i årtusener. Det var fra gammelt av et pulserende jødisk miljø i byen, som beskrives i gamle jødiske skrifter. Med årene forvitret det, men på 1800-tallet blomstret det opp på ny. I 1940-årene levde rundt 15.000 jøder i Alexandria, men i årene etter opprettelsen av staten Israel, emigrerte de fleste til den nye staten. I strøket der Meiras familie bodde var det nesten ingen jøder tilbake, og de som ble boende i byen, bodde alene. Da Meira vokste opp på 1990-tallet, sto den berømte Eliyahu Hanavi-synagogen og skolen til det jødiske samfunnet tomme.

I den muslimske skolen lærte Meira at jødedom og sionisme var toppen av ondskap. «Vi lærte at jødene var etterkommere av aper og svin, og at de har horn, hale og en stor nese. Dette trodde jeg fullt og fast på. Selv da jeg ble eldre og dro for å studere ved en koptisk kristen skole som var mer vidsynt, var og ble jødene for meg den inkarnerte djevel. Jeg ante ikke at mine foreldre og bestefar og bestemor var knyttet til de få jødene i Alexandria. Det skjulte de så vi ikke skulle si det til venninner ved skolen og utsette oss selv for fare».

En mørk natt

I 2005 endret Maisas liv seg etter at farens yngre bror i hemmelighet emigrerte til Israel, studerte jødedom ved en yeshiva og vervet seg som fallskjermjeger i det israelske forsvaret. Dette ante hun ingenting om helt til den dagen fanatiske muslimer kom for å gjøre opp med den jødiske familien.

«På et eller annet vis nådde ryktene om onkelen min salafistene, en ekstremistisk muslimsk bevegelse med stor innflytelse i Egypt. Hele familien var samlet hjemme tidlig på kvelden, da vi plutselig hørte rop utenfra. Jeg husker tydelig ennå at jeg så dem gjennom vinduet – tretti hvitkledde mennesker med skjegg og store, hvite kalotter. De holdt brennende fakler og skrek: «Død over jødene!» mens de nærmet seg huset. Bestefar, far og onkel løp ut gjennom en bakdør, mens mine brødre og søskenbarn gjemte seg på loftet. Vi kvinner ble igjen nede fordi vi ikke trodde at de ville skade oss som tilhørte «det svake kjønn».

De opphissede salafistene hamret løs på døren med stokker og alt de kunne oppdrive til de knuste den, og de ødela alt i huset da de kom inn. De knuste glass og bord, stoler og skap og herjet vilt mens de skrek: «Ut med jødene!» Vi var sikre på at de kom til å lynsje oss. Mor prøvde å snakke med dem og forklare dem at mennene ikke var hjemme, men de slo henne i hodet så hun besvimte. Oppe fra andre etasje så jeg henne ligge på gulvet med hodet i en blodpøl og var sikker på at hun var død.

Så gikk de opp på loftet og fant brødrene og søskenbarna mine. Skrikende tok de dem med ned. Jeg hadde gjemt meg i et rom, da jeg hørte skudd. Jeg var sikker på at de også var døde og gråt lydløst så ingen skulle høre meg og finne meg. Etter noe som virket som en evighet forlot oppviglerne huset. Jeg kom fram fra skjulestedet og så at de hadde det bra. Salafistene hadde slept moren min ut i gården og etterlatt henne der, så jeg begynte å rope på hjelp. Mennene kom hjem igjen sammen med politiet, som lyttet til klagene våre og undersøkte saken, men naturligvis fant de aldri gjerningsmennene.

Mot slutten av den mørke kvelden samlet bestefar alle oss barna i det kaoset som øyeblikket før hadde vært det vakre hjemmet vårt og forklarte oss grunnen til forfølgelsen. Han avslørte for oss at vi var jøder, og jeg følte hele min verden rase i grus. All utdannelsen jeg hadde mottatt i skolen, i samfunnet der jeg bodde og i sangene jeg hørte på radio og fjernsyn, var at jødene var dyr og ikke mennesker. Jeg husker at vi deltok i demonstrasjoner for palestinerne under Den andre intifadaen – terroren som de palestinske selvstyremyndighetene – terroren som de palestinske selvstyremyndighetene fikk satt i gang i 2000–2005 etter at Ariel Sharon gikk opp på Tempelplassen. Vi sang den sangen som ble skrevet til Muhammad Al-Dura fra Gaza, den palestinske gutten som angivelig ble skutt i Gaza i september 2000, og gråt sammen med ham. Og så var jeg plutselig jøde! Jeg kjente på nesen min for å finne ut om den var lang. Jeg så på meg selv i speilet og fattet ikke at dette skjedde meg – ei 15 år gammel jente som får klart for seg at hele livet er en løgn!»

«De kalte meg Farao!»

I kjølvannet av pogromen bestemte Meiras foreldre seg for å forlate Egypt og immigrere til Israel. De følte seg ikke trygge på et sted der mennesker ville drepe dem bare fordi de var jøder.

«Vi sluttet på skolen av frykt for at de ville skade oss,» fortsetter hun beretningen.

«Min onkel nevnte tanken om å emigrere til Israel, og bestefar og far var enig. Vi barn, og særlig kusinen min og jeg, var imot det. Vi var sinte på dem for at de ikke hadde fortalt oss det lenge før dette skjedde. Vi ønsket å bli hjemme. Vi ønsket det livet vi hadde hatt før vi visste at vi var jøder. Jeg så for meg det aller verste da de sa «Israel» til meg – hjelmkledde mennesker som gikk omkring i grønne uniformer og våpen, eller mennesker med de tradisjonelle sidelokkene peot, lange neser og sort skjegg. Jøder som gikk på gaten med horn og haler mellom bena. Så tåpelig det enn er at dette kunne være virkelig, var hjernevasken jeg ble utsatt for så sterk at jeg virkelig trodde at det var slik jødene så ut.»

Oppbruddet var hastig. Ettersom det ikke var mulig å ta med seg eiendeler ut av Egypt, tok hvert familie-medlem med seg ulike gjenstander i kofferten på flyet. Første stopp var Tyrkia. «Vi trodde at foreldrene våre ville dra tilbake og hente resten, så vi tok bare med oss noen få ting og gikk om bord på flyet til Tyrkia. Der var vi i fire måneder uten å gå særlig mye ut av huset. Vi fikk hjelp av en rabbi som hadde kontakt med onkelen min».

Fra Tyrkia kom de til Jerusalem, og her skiftet hun navn til Meira.

«Vi leide et hus i Armon Hanatziv-området sørøst i Jerusalem, og derfra flyttet vi fra sted til sted i byen. Det var en svært vanskelig overgang fra en tilværelse der man hadde alt og kunne be foreldrene kjøpe noe og straks få det til å bo i en trang leilighet i fattigdom. Jeg ønsket virkelig å reise tilbake til Egypt, og sverget at jeg kom til å gjøre det når jeg ble voksen. Jeg likte ikke folket i Israel og betraktet dem som fremmedartede. Den eneste normale tida var ved den hebraiske språkskolen, ulpan, for der var det mennesker som snakket all verdens språk. Det ga meg en følelse av å være utenlands. Jeg ble redd når jeg hørte hebraisk og så religiøse. Jeg husker at jeg så en ultra-orthodoks jøde rett etter at vi kom til Israel. Han gikk med den tradisjonelle pelshatten shtreimel og lang, svart frakk. Livredd krysset jeg gaten mens jeg så etter hans horn og hale – jeg var sikker på at han skjulte dem under hatten og frakken.

Foreldrene mine plasserte kusinen min og meg i en religiøs skole, og det var svært vanskelig for meg. Ikke snakket jeg hebraisk, og jentene lo av oss hele tida. De kalte oss Farao, og jeg ble veldig ergerlig. Mn eneste trøst var at de ikke slo i israelske skoler. Jeg husker at jeg den første dagen stilte meg i giv akt straks læreren kom inn. Jentene så på meg og brast i latter: «Vi gjør ikke slikt her, Farao».

Identitetskrise

Meira gikk på studielinjen for arabisk ved den religiøse pikeskolen. En dag kom en medarbeider fra Palestinian Media Watch forskningsinstituttet til skolen for å undervise på arabisk. «Han ga oss en tekst å lese, og sperret øynene opp da han kom til meg og hørte meg lese på arabisk. Etter timen spurte han hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Jeg fortalte ham at jeg var fra Egypt, og da tilbød han meg straks jobb ved instituttet. Kusinen min og jeg begynte der nesten med det samme. Senere vervet hun seg i hæren, og jeg fortsatte å arbeide ved instituttet, siden jeg var for gammel til å verve meg. Nå har jeg vært der i 11 år».

The Palestinian Media Watch-instituttet oppsporer provokasjoner fra offisielle og uoffisielle palestinske kilder og samler innsamlede data i rapporter som oversendes beslutningstagere i Israel og verden for øvrig. Det er et omfattende arbeid, for man må saumfare aviser, offisielle uttalelser i media, sosiale medier og nettsteder for å oppnå tilstrekkelig materiale.

«Jeg var oppe i en alvorlig identitetskrise da jeg begynte her. Det var en forlengelse av den allmenne identitetskrisen jeg hadde opplevd, men da jeg ble konfrontert med palestinske fjernsynsprogrammer her som gjaldt fanger – eller rettere, terrorister – i israelsk fengsel, gråt jeg. Et av programmene heter «I en slåsskjempes hjem». En del av programmet består i at de oppsøker fangenes hjem og intervjuer familien. Tanken er at fangene ser programmet i fengslet og på den måten mottar hilsener, kjærlighet og styrke fra familien der hjemme. Når moren til en fange begynte å gråte, så gråt jeg sammen med henne. Jeg tørket tårene og skjulte følelsene mine når Itamar Marcus, lederen for instituttet kom til arbeidsstasjonen min.

Etter ei tid da jeg ble mer frimodig, fortalte jeg dette til en fra instituttet, og han ble sjokkert over hvor tett knyttet jeg var til det palestinske narrativet. Han rådet meg til å se mer på israelske medier, og jeg fulgte rådet hans. Ved instituttet viste de meg hvilke forbrytelser disse fangene hadde gjort, og jeg forsto grunnen til at de aldri sier noe om hvorfor de er i fengsel på palestinsk fjernsyn. Jeg så artikler som beskrev hvordan Israel behandler sårede fra Syria, og det beviste for meg at alt jeg hadde lært om hvor brutale jødene er, ganske enkelt var feil. Jeg forsto hva staten Israel er og hvordan den hjelper dem som har behandlet den som en fiende. For aller første gang i livet hørte jeg den andre versjonen – de jødiske og israelske argumentene. Jeg fikk tilgang til det sanne bildet i stedet for den løgnen som palestinerne selger til verden».

Hvordan ser du for deg framtiden i Israel?

«Inntil nylig var jeg i et forhold, men jeg brøt det. Fremdeles sliter jeg med den israelske mentaliteten – den endeløse friheten som er så uvant for meg. Samtidig strever jeg med foreldrene mine og min 86 år gamle bestefar som stadig følger med på meg, når jeg går ut og kommer hjem. Nylig flyttet jeg til min kusine i en bosetning nær ved Jerusalem, og jeg forsøker stadig å få klart for meg selv min identitet og personlighet som jøde og israeler og finne min egen vei», forteller hun.

Drømmen om å dra tilbake til Egypt er holdt ved like, men ifølge Meira blir den neppe virkeliggjort med det første.

«Jeg håper jeg kan dra tilbake til Egypt, men jeg tror jeg venter til araberlandene slutter å provosere jødene og Israel og vi alle lever fredelig sammen. Dessverre ser jeg hver dag hvordan drømmen blir stadig fjernere».

Denne artikkelen ble publisert på nettsidene til Palestinian Media Watch 27. juli 2018. Den er oversatt til norsk av Lars Hoem.

https://www.miff.no/arabiske-land/2019/05/15fra-hijab-og-misbruk-i-egypt-til-frihet-i-israel.htm

 

 

 

 

Print Friendly, PDF & Email

– Hvorfor antisionisme er mer dødelig enn antisemittisme

Antisionisme er ikke bare antisemittisme, det er på mange måter verre, argumenterer David Suissa.

Av Conrad Myrland 

  1. mai 2019 kl. 18.11

Demonstranter med Hamas-flagg på Tempelhøyden. (Foto: Skjermdump fra Jerusalem Posts nett-tv)

Israel er 71 år! Gi din støtte til jubilanten og ta avstand fra de som vil boikotte, ødelegge og utslette!

Jeg blir alltid mistenksom når jeg hører noen si at de «sterkt støtter Israels rett til å eksistere». Vel, takk. Jeg støtter sterkt også din rett til å eksistere, innleder David Suissa lakonisk.

– Spørsmålet er hvordan Israels rett til å eksistere i det hele tatt kom opp, fortsetter han.

– Vi hører aldri om Syrias rett til å eksistere, eller Libyas rett til å eksistere eller Sudans rett til å eksistere eller Jemens rett til å eksistere. Et land kan gjennomføre folkemord mot sin befolkning eller påføre de verste humanitære katastrofer på dem, og ingen tar opp «rett til å eksistere». Så hvorfor snakker man slik om Israel?

«Her er min teori: Dersom du hater jøder så mye at du ønsker å undergrave deres eksistens, er din beste strategi å gå etter Israel. Jødehatere vet at de ikke kan starte en bevegelse for å utrydde jøder, så de gjør det nest beste: De forsøker å undergrave, på sleipe måter, verdens eneste jødiske stat.»

I en kommentarartikkel i den høyreorienterte israelske avisen Israel Hayom argumenterer David Suissa for at antisionisme er mer dødelig enn antisemittisme.

Han mener at bak de ulike kampanjene mot Israel, enten det er boikott eller militære terrorangrep, ligger en avvisning av jødene som folk. Jøder blir kanskje akseptert som en religiøs minoritet, men antisionister ser det som en provokasjon at det jødiske folk tar opp plass på den internasjonale arena.

– Antisemittisme kretser rundt en følelse: hat. Antisionisme kretser rundt en handling: utryddelse, skriver Suissa. Kommentatoren ble født i Marokko, vokste opp i Montreal og bor nå i California med sine fem barn. Han er leder for Jewish Journal.

https://www.miff.no/zionisme/2019/05/11hvorfor-antisionisme-er-mer-dodelig-enn-antisemittisme.htm

 

Print Friendly, PDF & Email

Hva de fleste muslimer har misforstått om jødene

Den israelske journalisten og forfatteren Yossi Klein Halevi har skrevet bok med brev til sine palestinske naboer og muslimer i hele verden.

Av Conrad Myrland

10. mai 2019 kl. 13.58

Yossi Klein Halevi. (Foto: Wikimedia Commons)

I 2018 kom Yossi Klein Halevi med boken «Letters to My Palestinian Neighbor». I boken forklarer han jødedommens og zionismens historie, hvorfor jøder har flyttet til Israel fra hele verden og hva «den vanlige israeler» tenker om det som skjedde i landet i 1948 (uavhengigheten), 1967 (Seksdagerskrigen) og 2000 (den andre intifadaen). Boken er også oversatt til arabisk og skal være tilgjengelig for fri nedlasting på den arabisk-språklige siden til Times of Israel. Målet til Halevi er at boken skal være et utgangspunkt for dialog med Israels palestinske naboer.

Halevi har de siste årene undervist om jødedom og jødisk identitet til muslimske ledere fra USA.

– Dette har lært meg at den muslimske verden generelt ikke forstår forholdet i jødedom mellom religion, folk, land og nasjonal suverenitet. De elementer som vi tar for gitt i vår identitet er nesten helt misforstått i den muslimske verden, hvor jøder blir sett på som en religiøs minoritet, i stedet for et folk med en religiøs identitet, slik jødene tradisjonelt har sett på seg selv, sier forfatteren i et intervju med Times of Israel.

– Forståelsen av at jødedom er mer enn en religion er en åpenbaring for muslimer. At en jøde kan være ateist virker å være uforståelig for muslimer. Dersom du er en muslim, eller for den del en kristen, kan du ikke være en ateist. Så jødedommen virker annerledes enn de andre monoteistiske religionene, på grunn av den grunnleggende identiteten som et folk, legger han til.

Zionismen reddet jødene i den arabiske verden

Halevi mener Israel har gjort en feil når historien til zionismen blir fortalt utelukkende med et europeisk perspektiv. Allerede på 1950-tallet var flertallet av jødene i Israel fra muslimske land.

– Dersom vi fortsetter å bruke Holocaust til å rettferdiggjøre Israels eksistens, åpner vi oss selv for anklager om at palestinerne og den arabiske verden betalte prisen for hva europeerne gjorde mot jødene. (…) Politisk zionisme vokste fram i Øst-Europa i et forsøk på å hindre katastrofen som vi nå kaller Holocaust. Zionismen mislykkes i hovedsak med å redde jødene i Europa, men den lykkes med å redde jødene i Midtøsten, sier Halevi.

Hva ville skjedd med jødene om de hadde fortsatt å bo i Irak frem til vårt århundre? Hva ville skjedd hvis de ble de første og mest utsatte ofrene i den syriske borgerkrigen?

– Det er bare de siste årene vi har kunnet fullt ut forstå hvordan zionismen ble en redningsoperasjon for jødene i den arabiske verden, påpeker Halevi.

Han er skeptisk til jødenes framtid i Europa.

– Jeg tviler på om jødisk liv i Europa er bærekraftig. Vi blir angrepet fra så mange kanter der – islamistene, ytre venstre, ytre høyre – at det kan være vi ser den siste generasjon av europeiske jøder. Forsøket på å gjenreise jødisk liv i Europa etter Holocaust var et modig forsøk, en handling i tillit til det nye Europa. Jeg er redd forsøket har vært mislykket, sier Halevi.

Ikke tro på fred på kort sikt

Og han er kritisk til ledere både på palestinsk og israelsk side.

– Det er ikke noen nasjonal bevegelse noe sted, som jeg kjenner til, som har avvist flere tilbud om etablering av stat enn det palestinske lederskapet, sier Halevi.

– Jeg kritiserer israelsk lederskap for ikke å fortsette linjen fra tidligere regjeringer, som sier uten omsvøp til palestinerne: ‘Vi er seriøst interessert i en avtale, dersom dere er det. En palestinsk stat er et stående, gyldig tilbud, og vi kommer ikke til å undergrave det med å utvide bosetninger inn i områder som vi sier, i prinsippet, vil bli del av den staten, når betingelsene gjør det mulig’, sier Halevi.

Forfatteren tror ikke en palestinsk stat kan etableres på kort sikt. Resultatet ville sannsynligvis blitt at Hamas tok makten på Vestbredden.

– Hva er det vi endelig ønsker å oppnå? Det er mitt spørsmål både til israelere og palestinere. Vi har begge maksimalistiske krav til hele landet. Men dersom det maksimalistiske kravet er et startsted og ikke et endemål, da kan vi snakke sammen, sier Halevi.

– Deling har vært på bordet helt siden begynnelsen av konflikten. Det er ikke en god løsning. Å skape to stater i dette lille landet, er et mareritt for begge folk. Men alternativet – en énstatsløsning hvor israelere og palestinere fortærer hverandre – ser ut til å være, mener Halevi.

– Det er ikke noen palestinsk leder jeg kan se som vil gi oss det minimum vi trenger for en avtale. Det er ingen som godtar å begrense palestinsk «rett til å vende tilbake» til en palestinsk stat. Når det ikke finnes kompromissvilje, kan det ikke bli noen avtale. Så jeg skriver for lang sikt, sier Halevi.

https://www.miff.no/islam-israel-og-joedene/2019/05/10hva-de-fleste-muslimer-har-misforstatt-om-jodene.htm

 

 

Print Friendly, PDF & Email

Jøderne presses ud af Europa

JØDENE PRESSES UT AV EUROPA

Af Arve 08. May 2019 

Israelske medier opptatt av det økende antall Jøder, som immigrerer fra Europa til Israel (8.5.10)

 

Fra Frie-ytringer –  Ole Bernhard Sørbøe

Valget mellom å leve med daglig anti-semittisk hets eller å risikere arabisk terror er ikke lenger vanskelig for europas Jøder. Mot våpenmakt kan man forsvare seg,» skriver lederen for Senter Mot Antisemittisme, dr. Michal Rachel Suissa, og fortsetter:

«Frankrike har den nest største jødiske befolkningen utenfor Israel, med om lag 480.000 jøder. Jødene har lang historisk tilknytning til Gallia, dagens Frankrike. En stor gruppe jøder flyktet dit, etter at Titus ødela tempelet og Jerusalem i år 70. Jødene har derfor lenge vært en del av den franske nasjon. 

 I dag, nesten 2000 år senere, får de tydelige signaler om, at de ikke lenger er ønsket, akkurat som i Sverige og Danmark, og etter hvert kanskje også i Norge. Problemet synes å bunne i at stadig flere europeere føler behov for å tilpasse seg en ny ”multikulturell” virkelighet. 

Hvordan et jøderent Frankrike vil se ut, vil bare tiden vise. En ting er nødvendig: Israel må sikre, at landet har plass, ikke bare til om lag 480.000 franske jøder, men også til de øvrige 8-10 millioner i vestlige land, som etter hvert kan forventes å havne i samme situasjon.

Det er bare det, at samtidig som jødene presses ut av Europa, vokser det frem en intens europeisk aktivitet for å utestenge jødene fra det eneste landet, de kan rømme til, nemlig hjemlandet Israel, som det internasjonale samfunn i 1920-22 utpekte som et ”nasjonalhjem for det jødiske folk.” 

 Situasjonen i dag minner påfallende om det som skjedde i årene før Holocaust. Et jøderent Europa medfører heller ingen utsikt til en lysere fremtid for Europas opprinnelige innbyggere, som nå må underholde en stadig voksende og i betydelig grad trygdefinansiert islamist-bevegelse, som til støtte for al-Qaida sender tusener av ungdommer til Syria for å få opplæring i krig mot de ”vantro.” 

General Grandhagen har all grunn til å være bekymret, men hjelper det? I denne uken offentliggjorde Forsvarets etterretningstjeneste sin årlige rapport, hvor man analyserer den internasjonale situasjonen med henblikk på faren for terror. 

Avsnittet om Midtøsten (ss. 28-37) er en rimelig bra analyse av regionen, men bærer ennå et visst preg av en Vestlig måte å oppfatte samfunnene i Midtøsten på. Forsvaret har heldigvis et langt mer profesjonelt grep om dette arbeidet, enn det tøvet vi fra tid til annen kan lese hos andre «Midtøsten-eksperter.» 

Det er imidlertid et stykke å gå, før våre myndigheter blir modige nok til å gi en fullstendig, helt sannferdig og realpolitisk troverdig fremstilling av dette vanskelige emnet. Fremdeles er Norske beskrivelser av forhold i den Islamske verden preget av, at det kan være noen her hjemme som for all del ikke må forulempes.»

http://www.ordetogisrael.no/aktuelt-2-2-2/joedene-presses-ut-av-europa

 

 

Print Friendly, PDF & Email

I love them with all my heart

After I became a Christian, my view of Jewish people changed dramatically. I love them with all my heart.”

Dr. Ebrahim Pakrooh moved from Iran to Europe in order to seek a better life. He sought God in every place possible, but only through his neighbor’s persistence was he able to fill the hole in his heart. Now his heart overflows with a love and a passion for Israel!

Se videoen her

https://youtu.be/g_o8Sb-Q9JU

 

 

https://mail.one.com/bertil@rostved.com/INBOX/1/36581

 

Print Friendly, PDF & Email

To israelere drept i nye rakettangrep

Totalt er tre sivile israelere drept siden rakettangrepene startet lørdag morgen.

Av Bjarte Bjellås

  1. mai 2019 kl. 12.44

Redningsmannskaper ved fabrikken som ble truffet av en rakett. En av de skadde døde på sykehuset. (Foto: MDA)

Søndag ettermiddag ble to israelske menn drept da de ble truffet av raketter fra Gazastripen. En 22 år gammel mann døde av skadene han pådro seg da fabrikken han jobbet på i Ashkelon ble truffet. Flere andre på fabrikken ble skadet i angrepet. Tilstanden er fortsatt alvorlig for en av dem. I tillegg ble en 60 år gammel mann kritisk skadet da bilen hans ble truffet nær Gaza-grensen. Han omkom senere på sykehuset, skriver Times of Israel.

Dermed har tre israelere mistet livet det siste døgnet. Tidlig søndag morgen ble en 58 år gammel firebarnsfar drept da en rakett traff huset hans. Flere personer er i tillegg til dette alvorlig skadet. Lørdag ble en eldre kvinne alvorlig skadet da en rakett eksploderte i nærheten av henne.

Siden lørdag morgen er det avfyrt nærmere 500 raketter mot Israel. De fleste rakettene er skutt ned av rakettforsvaret Iron Dome, men ikke alle. Flere raketter har truffet bolighus, barnehage, skole og andre bygninger.

https://www.miff.no/terrorkrigen-mot-israel/2019/05/05to-israelere-drept-i-nye-rakettangrep.htm

 

Print Friendly, PDF & Email

Holocaust Mindedag

Grund til bekymring på den årlige Holocaust-mindedag

Af Anders Hjorth Vindum 02. May 2019 

Antisemitisme kostede mange jødiske liv sidste år. Så meget desto vigtigere er det at mindes ofrene fra Holocaust.

I dag er en meget vigtig dag for staten Israel og det jødiske folk. Det er den dag på året, hvor israelerne mindes de 6 millioner jøder, som blev dræbt af nazisterne under Anden Verdenskrig. De kalder den ”yom hashoah”, og den blev indledt – som det er jødisk skik – ved solnedgang i går aftes.

I løbet af torsdag er der flere forskellige markeringer, som på hver sin måde mindes og ærer de mange ofre, som mistede livet af denne ene grund, at de var jøder.

Klokken 10 i formiddags lød sirenerne i hele Israel i to minutter. Bilister steg ud af deres bil for at vise ærbødighed – ligesom alle andre stoppede med det, de var i gang med. Senere er der De Levendes March, hvor 10.000 mennesker går fra Auschwitz til Birkenau.

I går aftes var der traditionen tro en ceremoni på Holocaustmuseet Yad va Shem i Jerusalem, hvor premierminister Netanyahu holdt tale. Her fokuserede han blandt andet på det, som også fylder en del i de israelske medier i dag: den voksende antisemitisme, som især ses i USA og Vesteuropa. ”Vi taler ikke om legitim kritik af Israel, men om systematisk, giftig og rendyrket had,” sagde han og henviste til den tragiske hændelse i sidste uge, hvor en synagoge i San Diego blev angrebet af en ung mand, der skød og dræbte en 60-årig kvinde.


Yom hashoah indledes med en fakkelceremoni.

Rapport viser bekymrende udvikling

Hvert år i forbindelse med yom hashoah udgiver en gruppe forskere fra Tel Aviv Universitet en rapport om antisemitismens udbredelse og omfang. Og den giver – også i år – grund til bekymring. Ifølge rapporten skal man flere årtier tilbage for at finde et år, hvor der blev dræbt lige så mange jøder på grund af antisemitisme, som det var tilfældet i 2018. Det skyldes især angrebet mod en synagoge i Pittsburg i oktober, hvor 11 blev dræbt. Forskerne registrerede næsten 400 angreb mod jøder sidste år – og cirka en fjerdedel af dem fandt sted i USA.

Men det var faktisk Vesteuropa, hvor den største stigning i antisemitisk vold kunne registreres, siger rapporten. Den nævner Tyskland, hvor der var en stigning i antisemitisk vold på 70 procent.

Promoveres af regeringer

Forskerne peger på, at antisemitismen også findes på regeringsplan i flere lande – ikke kun muslimske lande. I rapporten nævnes fem lande, hvis regering ifølge forskerne aktivt promoverer had mod jøder. Nemlig Ukraine, Polen, Venezuela og Tyrkiet.

Moshe Kantor, som er præsident for Den Europæiske Jødiske Kongres, hæfter sig ved, at antisemitisme i dag ikke kun findes på de yderste politiske fløje og inden for den radikale islam. Nej, den er gået hen og er blevet mainstream. Kantor nævner det seneste eksempel, hvor New York Times publicerede en antisemitisk tegning af Netanyahu som førerhund, der leder en blind Donald Trump. En tegning, som avisen dog senere har undskyldt for og erkendt var antisemitisk.

Den triste udvikling viser, at det had mod jøder, som under Anden Verdenskrig på helt ufattelig vis kostede 6 millioner uskyldige mennesker livet, stadig findes. Også i bliver jøder dræbt af den ene grund, at de er jøder.

Både nazisternes folkemord og det udbredte jødehad i dag gør, at yom hashoah er en vigtig og meget, meget følelsesladet dag for Israel. Det er vigtigt at mindes og ære ofrene. Og det er vigtigt at minde hinanden og omverdenen om, at det, der kostede så mange liv dengang, stadig er en trussel.

I dag har det jødiske folk heldigvis staten Israel – den eneste jødiske stat i verden – hvor omkring halvdelen af verdens jøder bor. Mange er flyttet til landet netop fordi de ikke følte sig trygge i det land, de kom fra.

I næste uge markeres Uafhængighedsdagen – oprettelsen af staten Israel. Det bliver en glædelig fejring. I dag på yom hashoah bliver vi alle mindet om den alvorlige baggrund for den glædelige begivenhed i 1948.

https://www.ordetogisrael.dk/aktuelt-2-2-2/grund-til-bekymring-paa-den-aarlige-holocaust-mindedag

 

Print Friendly, PDF & Email

At vise barmhjertighed – ikke fordømmelse

Arsema (fra Eritrea) gjorde alt, hvad hun kunne komme i tanke om for at få hendes mand til at bekæmpe og overvinde sin afhængighed af alkohol, og til sidst besluttede hun sig for at lade sig skille.

Mandens drikkeri skabte både følelsesmæssige og sociale problemer og underminerede familiens trivsel. Da Arsema* skrev sin historie til Noreas partner, Trans World Radio, fortalte hun, at hun ofte havde prøvet at få sin mand til at holde op med at drikke eller i det mindste nedsætte sit drikkeri. Men intet havde hjulpet.

”Derfor besluttede jeg til sidst, at jeg ville lade mig skille fra ham og bestemme over mit eget liv,” skrev hun.
”… Vores ønske var at leve sammen, men en fjende – alkohol – kom imellem os og gjorde en ende på vores ægteskab.”

Arsema var dybt splittet over sin beslutning. For hendes mand var en god mand, når han ikke drak, og han ønskede at leve sammen med sin familie. Men hans afhængighed af alkohol var stærkere. Han pakkede sine ting sammen og forlod hende uden at se sig tilbage.
Arsema tænkte fortsat meget på ham og spekulerede på, om hun havde gjort det rigtige. Hun lyttede til bibelundervisning i radioen og bad ofte til Gud. Undervisningen i radioen fik hende til at overveje sine egne handlinger.
”Jeg måtte nu indrømme, at jeg ikke selv havde gjort nok for at bevare vores forhold,” skrev hun. ”Jeg har gennem radioen lært en vigtig lektie, nemlig at Guds vej er forløsning, ikke hævn; kærlighed og ikke afsky; barmhjertighed i stedet for fordømmelse. Kristus viste denne sandhed (da han døde) på korset.”

Efter en kort separation, ringede Arsema til sin mand og inviterede ham til at komme, så de kunne snakke sammen. Han kunne næsten ikke tro hendes ord, fortalte hun, men han tog imod dem med stor glæde. Derefter flyttede han hjem igen.
”Senere spurgte han mig, hvordan i al verden jeg havde kunnet ændre min beslutning. Jeg fortalte ham om det, jeg havde hørt i radioen, som havde fået mig til at ændre mening. Nu blev min mand meget interesseret i det åndelige. Lovet være Gud, for nu er min mand begyndt at lytte til bibelundervisningen i radioen sammen med mig. Gud har virkelig gjort et mirakel i vores familie.”

Fakta om Eritrea:

Selvstændige medier er blevet forbudt i Eritrea. Dog kan man mange steder se paraboler, som modtager signal fra internationale stationer, og internettet menes også at være tilgængeligt.
EU lovede i slutningen af 2015 at yde 200 millioner euro i støtte til fremme af bedre styring og udvikling af energi netværket i landet.

Kilde: Trans World Radio
Illustrationsfoto: Norea Norge
* Ikke hendes rigtige navn

https://norea.dk/at-vise-barmhjertighed-ikke-fordoemmelse/

 

Print Friendly, PDF & Email

Eyewitness Account: Muslim IDF Soldier on Gaza Border Describes Suffering of Children Under Hamas Rule

Serving on the Israel-Gaza border, an Arab Muslim IDF soldier writes an eyewitness account of what it’s like to stare down violent rioters, including innocent children encouraged by Hamas. 

By Yahya Mahamid, Lay Of The Land

Apr 23, 2019

Sitting with my back to the metal barrier, I take a second to adjust my helmet when all of a sudden, I hear a loud bang against the barrier.

It has started. The weekly Friday riots on the Gaza border.

I adjust my Kevlar vest, take a breath and stand up to take a look at the other side – all while trying to keep as much of my body under cover.

I am shocked to see mothers going hand and hand with their children. Yes, these are children who are not older than 10 -13 years of age, coming to the weekly protest as if it were a normal Friday activity.

Our orders are clear.  Respect human life and the purity of our arms. This is nothing new – after all it is the IDF Code of Ethics that we abide by and that’s how we always operate.

I take my sharpshooter scope and start scanning the crowds looking for anything that looks suspicious such as bombs and guns. While looking through my scope, I start smelling the familiar odor of burning tires. I know that tear gas will soon follow, so I put on my gas mask and look at the madness that is assembling in front of my eyes.

The adults, who I assume are mothers and fathers, sit on the green grass hill enjoying some cold drinks and snacks while their kids are running toward the security fence, throwing rocks, and anything they can get their hands on, at the IDF soldiers.

One rock hits the barrier.

I take cover after another rock hits the barrier. I could have sworn that these rocks travel almost as fast as my bullets. I adjust my protective glasses and take another peak; we can’t have the security barrier getting damaged. This could have disastrous ramifications.

The violence is escalating.

‘Hate Tumor on Steroids’

I stand up again to take a look at the crowd that’s growing like a hate tumor on steroids and suddenly I hear an explosion. I look through my scope again while peeking through the black and grey crowd.

I see him.

He is sitting, dressed in a large blue hoodie, looking straight at me. I take a look at him through my scope to get a closer look and he is just sitting there, looking straight at me like he’s staring into my soul. He’s not older than 10 years old.

I will never forget the look on his face, like he has a million questions on his mind, not reacting to the screams, tear gas, burned tires and electrified atmosphere that is filled with anger.

He just sits there, looking at me like he wants to ask me, “when will this madness end?”

I look at him, wave, and give him the OK sign, hoping to make my first Gazan friend.

Maybe something positive can come out of this ugliness.

‘An Innocent Smile’

He gets up and gives me an innocent smile and waves. I smile back. Another bomb follows immediately after – above us this time, and we are told to retreat behind cover.

I don’t see him again, but I hope the situation will improve for both of us one day.

I call him Little Blue Hood.

Yahya Mahamid is a former educator for Stand With Us. This self-described “Muslim Arab Zionist” currently serves in the IDF.

https://unitedwithisrael.org/eyewitness-account-muslim-idf-soldier-on-gaza-border-describes-suffering-of-children-under-hamas-rule/

 

 

Print Friendly, PDF & Email