Tak til Israels modige danske venner…!

Dato: d. 12.05.12, 15:37
Af: Søren Espersen
Emner:

* Her er en meddelelse til alle de lobbyister, understøttet af arabiske olie-penge, som i årevis med slesk tale har forsøgt at hjernevaske unge mennesker til at hade Israel:
* Her er en meddelelse til alle de danske medier, som i årevis har danset efter lobbyisternes pibe, og har spillet med på foragten for Israel:
* Her er en meddelelse til alle de danske politikere, som i årevis, at ren og skær opportunisme har svigtet Mellemøstens lille, tapre demokrati, Israel (og som i øvrigt flittigt taler med to tunger – for på tomandshånd i Borgens korridorer, er der rigtigt mange politikere fra alle partier, som hylder Israel):
* Her er en meddelelse til alle de mange folkeskolelærere og gymnasielærere, som i årevis har understøttet den falske myte om, at Israel er den aggressive part, og araberne er ofrene:

Og meddelelsen lyder: “Alle jeres årelange, nedrige forsøg på hjernevask er ikke lykkedes, for Israel har rigtigt, rigtigt mange venner her til lands – og vi bliver flere og flere!”

Mødet på Christiansborg Slotsplads i fredag, arrangeret af “Israels Venner” – og med støtte fra Dansk Zionistforbund, Like-for-Israel, www.israel-info.dk og www.support-israel.dk blev en meget fin manifestation på den kærlighed til Israel, som lever i Danmark.
Mere end 400 modige danske venner af Israel mødte frem på Slotspladsen, udrustet med blå-hvide flag – og med bunker af godt humør. Og efterfølgende bare vælter det ind med sympati-tilkendegivelser fra de mange hundrede, som af den ene eller anden grund ikke kunne være til stede. Jo, Israel har mange venner i Danmark – og vi bliver flere og flere.
Tak for en supergod oplevelse på Slotspladsen! – en af den slags oplevelser, som gør én så umådelig glad og taknemmelig. Tak til talerne – Israels Ambassadør, Arthur Avnon, journalisten Jeppe Juhl og til klummeskriveren og entertaineren Farshad Kholgi. Tak til “Mazel” – dette skønne band, tak til min egen, trofaste, lille kone, Yvette Espersen, som havde slidt og slæbt – og trukket det store læs med arrangementet, og som fra scenen bandt det hele sammen på fortrinlig måde!.
Og tak til alle jer, modige danske venner af Israel, som mødte frem, og som dagligt pr. mail, pr. facebook og pr. brev giver udtryk for jeres støtte til Israel.

http://wwww.semit.wordpress.com/

Print PDF

Timesofisrael.com 　A different history of displacement and loss

There is more than one way to look at the commemoration of 1948′s Palestinian defeat and dispersion

By Matti Friedman May 15, 2012, 12:11 am

Der er to sider i en sag--Altid

The Baghdadis, a Jewish family in Aleppo, Syria, around 1940. In Aleppo, and in other cities and towns across north Africa and the Middle East, some 850,000 Jews were pushed out of their homes beginning in the mid-20th century. (Courtesy of Asher Ron)

On May 15, many in the Arab world and elsewhere mark the Nakba, or the "Catastrophe," mourning the displacement of the Palestinian Arabs during the 1948 war with Israel. This year, as always, the commemoration will obscure the collapse at the same time of a different Arab society that few remember.

I have spent a great deal of time in the past four years interviewing people born and raised in Aleppo, Syria. Some of these people, most of whom are now in their eighties, are descended from families with roots in Aleppo going back more than two millennia, to Roman times. None of them lives there now.

On November 30, 1947, a day after the United Nations voted to partition Palestine into two states, one for Arabs and one for Jews, Aleppo erupted. Mobs stalked Jewish neighborhoods, looting houses and burning synagogues; one man I interviewed remembered fleeing his home, a barefoot nine-year-old, moments before it was set on fire. Abetted by the government, the rioters burned 50 Jewish shops, five schools, 18 synagogues and an unknown number of homes. The next day the Jewish community’s wealthiest families fled, and in the following months the rest began sneaking out in small groups, most of them headed to the new state of Israel. They forfeited their property, and faced imprisonment or torture if they were caught. Some disappeared en route. But the risk seemed worthwhile: in Damascus, the capital, rioters killed 13 Jews, including eight children, in August 1948, and there were similar events in other Arab cities.

At the time of the UN vote, there were about 10,000 Jews in Aleppo. By the mid-1950s there were 2,000, living in fear of the security forces and the mob. By the early 1990s no more than a handful remained, and today there are none. Similar scripts played out across the Islamic world. Some 850,000 Jews were forced from their homes.

If we are to fully understand the Israel-Arab conflict, the memory of these people and their exodus must be acknowledged — not as a political weapon, a negotiating tactic or as part of a competition about who suffered more, but simply as history without which it is impossible to understand Israel and the way the Arab world sees it.

Everyone knows the Palestinian refugees are part of the equation of Mideast peace, and anyone who is interested can visit a Palestinian refugee camp and hear true and wrenching stories of expulsion and loss. Among the Jews expelled by Arabs, on the other hand, one can find few who think of themselves as refugees or define themselves by their dispossession. Most are citizens of Israel.

Of the 20 families in my fairly average Jerusalem apartment building, half are in Israel because of the Arab expulsion of Jews, and that is representative of Israel as a whole. According to the Israeli demographer Sergio dellaPergola of Hebrew University, though intermarriage over two or three generations has muddled the statistics, roughly half of the 6 million Jews in Israel today came from the Muslim world or are descended from people who did. Many Arabs, and many Israelis, consider Israel a Western enclave in the Middle East. But these numbers do not support that view.

These Jews have shaped Israel and are a key force in the country’s political life. They also make Israel very different from the American Jewish community, which is overwhelmingly rooted in Europe. They are a pillar of Israel’s right wing, particularly of the Likud party. They maintain a wary view of Israel’s neighbors — a view that has been strengthened by the actions of the Palestinians but that is rooted in their own historical experience and in what might be considered an instinctive understanding of the region’s unkind realities.

The legacy of their exodus in the countries they left behind is harder to detect, but it, too, is significant.

In many Arab towns and cities there is an area where Jews used to live. In some cities, like Cairo, this area is still called harat al-yahud, the Jewish Quarter. Reporting there several years ago I found people who could show me the location of a certain abandoned synagogue, which they knew by name. A man who once showed me around Fez, Morocco, knew exactly where the old Jewish neighborhood, the mellah, had been, though there was not a single Jew there and had not been for many years. There are remnants like this in Aleppo, Tripoli, Baghdad and elsewhere. The people who live in or around the Jews’ old homes still know who used to own them and how they left; this extinct Jewish world might have been forgotten elsewhere, but millions in the Arab world see evidence of it every day.

As I have reported this nearly invisible story, it has occured to me that we often hate most the things or people that remind us of something we dislike about ourselves, and that here lies one of the hidden dynamics of the Israel-Arab conflict. It is one papered over by the simple narrative of Nakba Day, which posits that a foreign implant displaced a native community in 1948 and that the Palestinian Arabs are paying the price for the European Holocaust. This narrative, chiefly designed to appeal to Western guilt, also conveniently erases the uncomfortable truth that half of Israel’s Jews are there not because of the Nazis but because of the Arabs themselves.

Israel is not as foreign to the Middle East as many of its neighbors like to pretend, and more than one native community was displaced in 1948. If many in the Arab world insist, as they do each Nakba Day, that Israel is a Western invader that must be repelled, it is a claim that belongs to the realm not only of politics but of psychology — one that helps repress their own knowledge that the country they try to portray as alien is also the vengeful ghost of the neighbors they wronged.

________

Matti Friedman is the author of "The Aleppo Codex," published this week in the US. Find him on Facebook and Twitter.

http://www.timesofisrael.com/a-different-history-of-displacement-and-loss/

Print PDF

Gode nyheter fra Hamas – dårlige fra Hizbollah

Den politiske stormen som har gått over Israel den siste tiden har fordunklet, at både Gazastripen og Vestbredden har fremstått som øyer av politisk og sikkerhetsmessig stabilitet.

Hvor lenge dette vil vare, kan man bare gjette seg til.

Presidenten for Den palestinske Myndighet (PA), Mahmoud Abbas, uttrykker det slik:

- Min etterlatte arv? Sikkerhet. Spør bare om vi skal ha en tredje intifada. Man vil svare nei – vi ønsker fred. Dette har aldri skjedd før. Man erkjenner at bare med fredelige midler kan vi oppnå våre mål.

I Gaza har denne nye vinden ført til at det – ubemerket av de fleste – er blitt opprettet en spesialmilitærenhet, som omfatter 300 Hamas-soldater, hvor eneste oppgaven er å forhindre at det avfyres raketter mot Israel.

Hva som har fått Hamas-ledelsen til dette, er uvisst. Kanskje er det tanken på israelske represalieangrep. Eller en ny israelsk invasjon. Eller det israelske "Iron Dome-rakettsystemet", som har en så stor treffsikkerhet at det har fått Hamas – og andre fiendtlige grupper – til å innse at deres investering i raketter og missiler ikke lenger er effektiv.

Om den nye militærenheten i Gaza vites det at den kommanderes av innenriksministeren til Hamas, Fathi Hamad, som er kjent for sitt ekstremistiske syn på Israel. Enheten har fått navnet "Styrken som kontrollerer på jorden" – på arabisk "Kawat Dabat al-Midan".

Oppgaven til enheten er å arrestere medlemmer av andre ekstremistiske grupper som "Islamisk Jihad" og "Folkemotstandskomiteene" ("Popular Resistance Committees", PRC), som vil forsøke å avfyre raketter mot "den sionistiske fienden". Styrken opererer døgnet rundt, spesielt i områder nær grensen til Israel.

Ifølge en Hamas-kilde er styrken bemyndiget til å åpne ild mot militante personer eller mot de som forsøker å beskyte Hamas-menn. Hvis de arresteres, kan de forvente å tilbringe flere måneder i fengsel. Rakettavskytningsapparater vil bli konfiskert og bli Hamas' eiendom.

Samarbeid

En israelsk militær sakkyndig sier at skjønt Hamas stadig ruster opp og har anskaffet seg langtrekkende raketter og forbedrede antitank-missiler, har forbindelsen med Israel "aldri vært bedre enn nå". Der er til og med samarbeid mellom begge partene på jorden, selv om det ikke er noe direkte kontakt slik som det er mellom israelsk militær og PA på Vestbredden.

- Selve tilstedeværelsen av den nye enheten viser hvilken vei vinden blåser i Hamas, sier den sakkyndige. Hamas ønsker å bevare ro ved grensen til Israel og konsolidere styret på Gazastripen. Forholdet til Israel kan neppe betegnes som hvetebrødsdager. Men det er avgjort gjensidig aksept fra hver side av den andre parts tilstedeværelse.

Soldatene i den nye enheten har svarte uniformer og beveger seg rundt på motorsykler og firehjulsdrevne biler.

Nasrallah

Fra Beirut opplyses det at den ekstremistiske Hizbollah-organisasjonens leder, Hassan Nasrallah, har uttalt at hans gruppe kan "ødelegge ethvert mål i Israel".

- Vi har forbedret vår styrke og kan ramme overalt ikke bare i Tel Aviv, men hvor som helst i det okkuperte Palestina, sier han.

Hizbollah skjøt omkring 4000 raketter mot Israel i den 34 dager lange Andre Libanonkrigen i 2006. I krigen ble 1200 drept i Libanon og 160 i Israel.

- Vi har siden da oppgradert vårt arsenal, sier Nasrallah og tilføyer at uten økonomisk støtte fra Iran ville man ikke ha kunnet renovere ødelagte steder i Libanon.

Richard Oestermann
14.05.2012 09:56

http://idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=20987

Print PDF

Høy temperatur om antisemittisme

 Andre plages av antisemittisme – Jøder dør av det! Slik satte Mona Levin tonen i debatten som gikk for overfylte lokaler i Litteraturhuset i Oslo forrige tirsdag

 Debattantene var foruten den jødiske journalisten og forfatteren Mona Levin, forsker ved Wergelandsenteret Claudia Lenz, samfunnsdebattanten og Fritt-Ord prisvinner Sara Azmeh Rasmussen og Kunnskapsminister Kristin Halvorsen fra SV.

«Jøde» et skjellsord Jøde er igjen blitt et vanlig skjellsord i Oslos multietniske skoler, og hver tredje jødiske barn opplever rasistisk hets ofte. Tilsvarende tall for muslimske barn er 5 prosent.

En undersøkelse i Osloskolen viser at jødene er den gruppen som er absolutt mest utsatte for rasisme.

- Hvorfor har det ikke oppstått noen «Free-Syria-Flotilla» etter et år med nedslakting i Syria? –SV og Rødt samler om seg muslimske innvandrere med hat som politisk motiv!”

Sara Azmeh Rasmussen, selv en kulturell muslim født i Syria, fyrer en kanonsalve mot norsk venstreside for deres medansvar for fremveksten av antisemittisme blant mange norske muslimer.

- Dette importerte jødehatet er av venstresiden feilaktig fremstilt som politisk med røtter i 1948, men er i virkeligheten gammel muslimsk anti-judaisme med en lang historie fylt av grusomme progromer.

- Ordbruken fra politiske aktører i 1. mai-paroler, taler og opprop er med å legitimere dette hatet rettet mot jøder. Norsk venstreside sin uproporsjonale kritikk av Israel samtidig som ingen fra SV engang gidder å reise faner mot syriske myndigheters medslaktinger, tolkes som støtte til det tradisjonelle muslimske synet på jødene og Israel.

Halvorsen provoserte

Dette angrepet på venstresidens Midtøstenengasjement provoserte Kristin Halvorsen som ble direkte sint: Hun ville ha seg frabedt å ikke kunne kritisere Israel uten å bli kalt antisemitt.

- Jeg forbeholder meg retten til både å kritisere staten Israel og samtidig kjempe mot antisemittisme, sa hun.

Halvorsen viser til den regjeringsoppnevnte forskningsgruppen som ble nedsatt etter NRK’s avsløring av den voksende antisemittismen i norske skoler. Kartleggingen viste et skremmende resultat. Forskningsgruppen ledet av Inge Eidsvåg leverte rapporten for et år siden, og konkluderte med at samtlige av de 160 barna med jødisk bakgrunn som bor i Norge blir eller har blitt kraftig mobbet av både elever og lærere ved skolene de går. Det var vanskelig å få barna til å stå frem med sine historier.

Halvorsen mener at antisemittisme må likestilles med rasisme og islamfobi for å skape større forståelse for problemet. Slik vil et langt bredere lag av barn og ung- dom få forståelse for problemet. Jøder som blir mobbet blir slått i hartkorn med Israel og muslimske barn blir slått i hartkorn med Al Qaeda.

Muslimmobbing

Levin kritiserer Halvorsen for å minimalisere antisemittismen ved gang på gang å kreve den sidestilt med rasisme og islamofobi. Kun jødene har opplevd gasskamrene. Mobbing og forfølging av muslimer er ikke i nærheten av hva Holocaust representerer.

Claudia Lenz fremholdt at kritisk tenkning er den beste medisinen mot antisemittisme. Hun er enig med Kunskapsministeren i at det kan være nyttig å samle konsensus fra flere utsatte og forfulgte grupper. Problemet oppstår når læreplanen i den norske skole ikke nevner antisemittisme med ett eneste ord! Og når lærere i den norske skole uttrykker at de ikke vil besøke museum for norske jøder før palestinerne får innvilget sine rettigheter fra Israel.

- Dette er et uttrykk for klassisk antisemittisme. Israelkritikk overføres til alle jøder gjennom tidene. I Norge er jødene fremdeles ikke en del av ’vi-gruppen’.

Norge har den senere tid pådratt seg et dårligere rykte internasjonalt. Den amerikanske organisasjonen Anti- Defamation League (ADL) har valgt å sette søkelys på Norge og avdekker en økning i klassisk antijødiske holdninger. 39 prosent av de spurte sier de ikke klarer å skille mellom jødiske mennesker og staten Israel. Og nær 80% av nordmenn sier de har fått et forverret syn på jøder. Norge er blant de verste landene i Europa med denne scoren. Tradisjonelt har Norge plassert seg sammen med England, Holland og andre skandinaviske land med 15-20 prosent støtte til antisemittisme i befolkningen.

Jødehat på gaten

Når debattens programledere laget en enquête fra gaten i Oslo med spørsmål om hva folk mente om jøder var det vanskelig å få noen til å uttale seg i det hele tatt. Og de som uttalte seg uttrykte alt fra stereotype antijøde holdninger til direkte hat.

Mona Levin sier hun gjennom de 10 år hun har vært åpent engasjert i kampen mot antisemittisme alltid har passe på ikke å nevne Israel. Allikevel har hun aldri blitt invitert til å tale om temaet ved noen norsk skole.

Hun spør kunnskapsministeren når hun har tenkt å begynne å rydde opp i de grumsete holdningene i norsk undervisningsmateriell og blant lærerne?

Mange publikummere hev seg over debattantene i pausen, og fylte opp med engasjerte spørsmål i plenum i den avsluttende runden.

Debatten ble ledet av Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås og Ellen Wesche Guttormsen fra NRK . 

Ruben Apelthun
14.05.2012 11:22

http://idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=20991

Print PDF

Out of self-interest, genuine opportunity

Never mind the cynics, the Netanyahu-Mofaz partnership could produce change… if its protagonists follow through on their fine rhetoric

  By David Horovitz May 8, 2012, 6:52 pm www.timesofisrael.com

The cynicism that greeted Prime Minister Benjamin Netanyahu’s coalition agreement with Kadima’s Shaul Mofaz Tuesday is easily understood.

Mofaz has made a gold-medal-worthy sprint from bitter foe to warm ally of the prime minister. One minute he was calling Netanyahu a liar and vowing never to negotiate with him. The next, they were Best Friends Forever, or at least until Netanyahu tires of him.

Never place your faith in someone who says "trust me," runs the old adage. The same, in political circles, surely applies to leaders who swear blind that everything they are doing is "in the national interest." It was hard to keep count of how many times Netanyahu and Mofaz made that assertion in their joint appearance.

Most of the analysts’ criticism has been heaped on Mofaz. Netanyahu achieved stability at almost no price — a single ministerial position for Mofaz when, three years ago, a partnership with Tzipi Livni’s morally magnificent Kadima would have cost him half the seats at the cabinet table. Netanyahu brought 28 more seats into his coalition, but won’t have to compromise his agenda in the slightest to Kadima’s (insofar as it has one). He was able to stave off a confrontation with Likud hardliners over the composition of a Knesset slate for elections he never wanted. A win-win-win for him.

Mofaz, however, sold Kadima "like a stall-holder in Mahane Yehuda (vegetable market) minutes before Sabbath-eve closing time," declared Channel 2′s political analyst Amit Segal. "It’s a complete capitulation… The end for Mofaz… The beginning of the end for Kadima."

Segal may well be right about that. If the great big new coalition achieves anything, it is the prime minister who will reap the political benefits when Israel does go to the polls next year. If all we see is 18 months of immobility, anesthetist Mofaz will get the blame.

And yet the Netanyahu-Mofaz partnership really could produce change, if its protagonists follow through on their fine rhetoric.

It is hard to believe the alliance will have any great effect on peacemaking with the Palestinians, notwithstanding Tuesday’s appeals by both men to the Palestinian Authority to return to the negotiating table. If the prime minister truly, passionately wanted to break the deadlock with PA President Mahmoud Abbas, he could have done so without Mofaz. Whoever is in his coalition, he’ll have to face down his own right wing to do so, and has continually shown every sign of wanting to avoid that battle. Even Tuesday, with Mofaz at his side, he made no pledge to honor the Supreme Court’s order to demolish illegal homes in Beit El’s Ulpana neighborhood.

Likewise, Mofaz’s presence at the cabinet table will have no impact on policy regarding Iran. If Netanyahu believes the Jewish State faces imminent annihilation, he will act. Until then, he won’t. Period.

And while Mofaz has made a transparently expedient attempt to recast himself as a champion of social justice, Kadima’s coalition presence is not going to spark a radical remake of government economic policy. Mass social protest might do that. Moaning from Mofaz will not.

Where promised electoral reform is concerned, however, progress in the next 18 months is conceivable — hard to believe, but not impossible. Netanyahu and Mofaz could take advantage of the new, rare marginalization of the smaller parties to change the system. The public wants a more accountable process for electing and rejecting its leaders; the politicians want a more manageable one.

But perhaps the greatest opportunity for real change with this new coalition is over legislation to require national service for all — notably including the ultra-Orthodox community. The national consensus is that the current situation — where a substantial part of the Jewish demographic is subsidized by the rest; where the burden of protecting the country is unfairly distributed; and where the norm of a mass of Jewish scholars studying rather than working full-time represents a stark departure from authentic Orthodoxy — is untenable and must change.

Here is an issue with wide public resonance. Here is an issue vital to Israel’s economic and security well-being. Here is an issue where reform is most emphatically in both the national interest and the narrow interest of our two new leaders.

Here is an issue where progress would utterly silence the cynics.

http://www.timesofisrael.com/out-of-self-interest-genuine-opportunity/ 

David Horowitz

Print PDF

Israel National news

Op-Ed: Five Reasons for Bibi's Brilliant Political Gambit

Published: Tuesday, May 08, 2012 11:10 AM

This appeared on Twitter first as individual messages. Sent to A7 by the writer, we have filled in a few details and abbreviations. He does not mention change in electoral process/checks and balances as a possible outcome, but that is also planned.

Lenny-Ben-David

The writer served as a senior Israeli diplomat in Washington. Today he is a consultant on public affairs.

Here are my first seismic readings.

In a surprise middle-of-the-night move, Prime Minister Netanyahu formed a coalition with the Kadima party, nixing the idea of early elections that he had announced just a day earlier.

Bibi's brilliant political gambit was done for these 5 reasons:

Reason 1. Saves a huge sum for economy, maybe 1b shekel, by avoiding election costs. Better spent for social, defense uses.

Reason 2. Puts another ex-general, ex Chief of Staff, into government, a Persian no less, who counters Iran-doubters like former head of ISA Diskin & former head of Mossa Dagan.

Reason 3: Neutralizes Lieberman's threats. Puts settlers (Migron, Ulpana crisis) and hareidim (Tal Law crisis) in the corner, as they lose political clout in the coalition. Will hareidim do national service?

Reason 4. Earns points from Barak and pals and 60% of Kadima MKs who would be out of the Knesset if there were new elections

Reason 5. Everyone thought elections in September before the United States elections would protect Bibi from Obama pressure (as he wants Jewish vote). This serves the same purpose.

Aftershocks are still coming: Yair Lapid, loser (his bubble will burst with a year and a half to elections). "Peace process", possible beneficiary.

And don't forget, Reason 6: : It allows Israelis to have a pleasant summer without craziness of electons.

http://www.israelnationalnews.com/Articles/Article.aspx/11615

Print PDF

Dramatisk endring i Israel når nyvalg 4. september blir avlyst

Israel Today Magazine 2012.05.08

Politisk dramatikk oppsto i Knesset da statsminister Benjamin Netanyahu i dag morges kunngjorde at nyvalget 4. september er avlyst, og at det dannes en samlingsregjering, hvor også Kadima deltar.

BIBI stopper valg..

Den politiske situasjonen i Israel tok en dramatisk vending tidlig idag morges, da statsminister Benjamin Netanyahu uten forhåndsvarsling inntok Knessets talerstol og kunngjorde at nyvalget 4. september er avlyst. Samtidig gjorde han det klart at han vil danne en ny regjering med tilslutning av partiet Kadima.

Kunngjøringen kom bare få timer før Knesset etter forspørsel fra statsminister Benjamin Netanyahu offisielt skulle oppløse nåværende regjering.

Den inngåtte avtalen krever at Kadima støtter den nåværende regjerings politikk frem til utgangen av oktober 2013. Til gjengjeld vil Netanyahu støtte Kadimas forslag for å fjerne Tal Law, som til nå hadde latt ortodokse jøder utsette militærtjeneste på ubestemt tid. Et økende antall israelere har protestert mot Tal loven, fordi den tillater en voksende del av samfunnet fritagelse fra militærtjeneste.

Netanyahu og Kadimas leder Shaul Mofaz er også enige om, at innen utgangen av dette året, vil de fremlegge et forslag til nytt valgsystem i Israel. Ingen detaljer om det nye valgsystemet er klart. At Kadima nå kommer med i en samlingsregjering er en velsignelse for for Saul Mofaz, som overtok ledelsen av Kadima for bare en måned siden, da Tzipi Livni gikk av. Galupper viser at Kadima ville ha tapt mer enn halvparten av sine nåværende 28 seter i Knesset, om det skulle ha blitt nyvalg i september.

Avtalen gir også enorme fordeler for Netanyahu, som nå er leder for en av de største styrende koalisjonen i Israels historie, og som vil gi ham enestående stabilitet for de neste 18 månedene. I tillegg til de politiske fordeler for begge parter, er det også mange spekulasjoner om, at den plutselige regjeringsavtale like mye dreier seg om Iran som noe annet. Dersom Israel kommer til å angripe Irans kjernefysiske anlegg, og eksperter er enige om at et angrep vil komme til å skje dette året, er det ønskelig at Israel ledes av en samlingsregjering i en slik krisesituasjon.

http://ordetogisrael.no/index.php?id=view-news&news_id=1150&PHPSESSID=8a179e7add1af2e477d87296b25f3d0e 

Print PDF

US House set to OK $1 billion for Israel anti-missile programs

Bill spurred by Iron Dome’s success in repelling Gaza rockets

The Iron Dome system in action near Ashdod (photo credit-Flash90

May 7, 2012, 10:16 pm Time of Israel.Com

WASHINGTON (JTA) — The US House of Representatives defense appropriations subcommittee is set to approve nearly $1 billion for Israeli and joint Israeli-US missile defense programs.

"This funding level is the highest ever appropriated in a single year for these life-saving programs," Rep. Steve Rothman (D-NJ), a member of the committee, said in a statement.

Some $680 million of the $947 million set to be approved Tuesday in a session of the defense subcommittee of the House Appropriations Committee will go to the Iron Dome short-range anti-missile system, a result of legislation initiated by Reps. Ileana Ros-Lehtinen (R-Fla.) and Howard Berman (D-Calif.), respectively the chairwoman and senior Democrat on the House Foreign Affairs Committee.

The bill was spurred by Iron Dome’s success in repelling a barrage of rockets from the Gaza Strip earlier this year and the Obama administration’s readiness to consider further funds for the project.

The remaining $269 million will go to the short-range David’s Sling and long-range Arrow anti-missile programs, representing a hike from the $100 million proposed earlier this year in the Obama administration’s budget.

Those programs are joint US-Israel projects, while Iron Dome is an Israeli project, although congressional appropriators have expressed interest in obtaining US proprietary rights to Iron Dome.

http://www.timesofisrael.com/house-subcommittee-set-to-ok-1-billion-for-israel-anti-missile-programs/

Print PDF

Interpol fra 40 land i Europa til konferanse i Tel Aviv
Yedioth Ahronoth 2012.05.06

Interpol – den neststørste organisasjonen i verden med 190 medlemsland – vil i neste uke holde sin årlige konferanse i Tel Aviv med 200 politidelegater fra 40 europeiske land, inkludert Norge.

INTERPOL- LOGO

For første gang i historien skal Israel i neste uke være vert for den årlige internasjonale Interpolkonferansen. 200 politidelegater fra 40 land i Europa skal samles i Tel Aviv til en tredagers konferanse for å drøfte ulike sider ved kriminalbekjempelse. Det israelske politi har 6 delegater med på konferansen.

Interpol har som mål å fremme samarbeid mellom politi og myndigheter over hele verden. Konferansen vil bli ledet av Interpols president Khoo Bon Hul og generalsekretær Ronald Noble. Israels sikkerhetsminister Yitzhak Aharonovitch og politidepartementets kommissær Yohanan Danino vil delta på gallamiddagen ved konferansens åpning.

De ulike konferansepanelene vil diskutere internasjonale strategier for 2012-2013, inkludert internasjonal kriminalitet, terror, organisert kriminalitet, økonomisk og nettkriminalitet, narkotikasmugling, menneskehandel, illegal innvandring og piratkopiering.

Alle Interpols delegater vil bli gitt en omvisning på noen av de israelske politiets fasiliteter samt besøke Jerusalem, Dødehavet og Massada.

http://ordetogisrael.no/index.php?id=view-news&news_id=1148&PHPSESSID=3bc977dfad1872013c5c61dd72937ada

Print PDF

4 September-Valgfeber-Knesset

Israelerne til valg 4. september

Et flertall i Knesset har vedtatt at valget til nytt parlament skal finne sted om fire måneder – tirsdag den 4. september – like før starten på de store helligdagene.

Binyamin Netanyahus Likud-høyreparti, Arbeiderpartiet og det ultraortodokse Shas-partiet støttet denne valgdatoen, mens utenriksminister Avigdor Lieberman, leder af Yisrael Betenu-partiet, sa at han kunne ha ønsket en ennå tidligere valgdato.

De partiene som var mindre glade for denne datoen var Kadima-partiet og United Torah-Judaisma-partiet.

Netanyahu hadde ønsket en enda tidligere valgdato, i midten av august. Han visste klart hva han gjorde da han gikk med på å skrive ut nyvalg, idet han ikke har noen reelle utfordrere til regjeringssjefsposten og derfor ønsker en rask avgjørelse. Og, han ønsker seg ikke en ny sommer med sosiale protester.

Netanyahu valgets store seierherre

Det er neppe tvil om at Netanyahu også vil være Israels neste statsminister. Ifølge en meningsmåling i den store dagsavisen, "Ha'aretz", vil han få dobbelt så mange mandater som sin nærmeste rival.

48 prosent av de spurte sa at Netanyahu var den best egnede til å være statsminister – mer enn tre gange så mange som hans tre rivaler til sammen.

Hans nærmeste rival, Arbeiderpartiets leder, tidligere journalist Shelley Yacimovich, fikk støtte av 15 prosent, dernest kom Yisrael Betenu-partiet ledet av utenriksminister Avigdor Lieberman med 9 prosent og endelig 6 prosent til Kadima-partiet under ledelse av

deres nye leder, Shaul Mofaz.

Et tidlig nederlag for Mofaz, som hadde proklamert seg selv som Netanyahus eneste realistiske rival.

Opinionsundersøkelsen avslører hva som er skjedd og er i ferd med å skje i Israel – en ytterligere høyredreining. De som trodde at et valg ville velte Netanyahu av pinnen, må tro om igjen. For om lag ti år siden, da Netanyahu var statsminister for første gang, ble han veltet av "folket", fordi mange syntes at ordene hans ikke stod til troende, og at han nok var mere interessert i sin egen politiske karriere enn på Israels beste, på langt sikt.

Men denne gangen er det annerledes. Netanyahu har modnet. Og under ham har Israel hatt den roligste periode på mange år.

51 prosent av de spurte i opinionsundersøkelsen er uenige med tre de tidligere forsvarslederne, den tidligere lederen for etterretningstjenesten Shin Bet, Yuval Diskin, tidligere etterretningstjenesten i Mossad, Meir Dagan, og tidligere generalstabssjefen Gabi Ashkenazi, som beskyldte Netanyahu og forsvarsminister Ehud Barak for "messianisme, og at de ikke kan takle Iran-anliggendet forsvarlig.

Nå kan Netanyahu og Barak tolke denne meningsmålingen som en offentlig støtte til deres behandling av Irans atomprogram.

Richard Oestermann
03.05.2012 16:18

http://idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=20937

Print PDF